Jeg kjenner deg igjen, min egen gate
i vinterrøde aftenperspektiv:
de store trær, hvis trette grener luter
mot søvn og sne, de drømmemørke ruter
hvor frosten skjærer roser med sin kniv.
Det er som klinger bak din hvite flate
en gammel sang: Her måtte jeg forlate
en del av det som engang var mitt liv.
Det er som møte med en gammel venn
man nesten hadde glemt. En tone sitrer
i sinnets fiolin; det åndes hen
et sus i moll. Desembersneen knitrer:
Her ligger som i drømme glemt igjen
min egen første ungdom og forvitrer!
Det var i denne gaten jeg fikk lære
hvor myk og dyp en ensomhet kan være.
- André Bjerke
