torsdag 24. desember 2009
onsdag 23. desember 2009
Kjerringa mot strømmen
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d`Arc.
Hun var av dem hvis nese det er bein i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har – fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften.
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Den beste i oss er i slekt med henne.
- André Bjerke
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d`Arc.
Hun var av dem hvis nese det er bein i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har – fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften.
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Den beste i oss er i slekt med henne.
- André Bjerke
søndag 13. desember 2009
Å sjå ned på jorda
The Gorges of the Bras de Caverne, Island of Réunion, Frankrike
Flamingoar på Lake Nakuru, Kenya
Samling av sjøalgar, Bali, Indonesia
Lappeteppe i Marrakech, Marokko
Grand Prismatic Spring, Yellowstone National Park, Wyoming, USA
"Tree of life", Tsavo National Park, Kenya
Machu Picchu, Cuzco-regionen, Peru
New Caledonia, Frankrike
Mount Everest, Himalaya, Nepal
Tørking av bomullsstoff i sola i Jaipur, Rajasthan, India
"We all can and should act every day for the future of our children."
- Yann Arthus-Bertrand
Frå "Earth from the Air - a photographic portrait of our planet towards sustainable development", av Yann Arthus-Bertrand
fredag 11. desember 2009
Viajar es vivir
"Un hombre necesita viajar. Por sus propios medios, no por las historias, las imágenes, los libros ni la televisión. Por su propio, con sus ojos y pies, para entender lo que él es. Para algún día plantar sus propios árboles y les dar algún valor. Para saber que es el frío para gozar del calor. Para sentirse que es la distancia y la falta del refugio para estar bien bajo su propio techo. Un hombre necesita viajar a sitios que él no conoce para romper esta arrogancia que nos hace ver el mundo como nosotros lo imaginamos, y no simplemente como es o puede ser. La arrogancia que nos hace maestros y doctores en lo que nunca hemos visto, cuando deberíamos ser sólo principiantes, y simplemente ir verlo".
- Amyr Klink, utforskar
På norsk blir det dette:
"Ein mann treng å reise. På eiga hand, og ikkje på grunn av historiene, bileta, bøkene, eller fjernsynet. På eiga hand, med sine auger og føter, for å forstå kva han er. For å ein dag plante sine eigne tre og gi dei verdi. For å vite kva kulde er for å nyte varmen. For å føle distansen og mangel på husly på kroppen for å ha det bra under eige tak. Ein mann treng å reise til plassar han ikkje kjenner for å bryte ned den arrogansen som gjer at vi trur verda er slik vi tenkjer den er, og ikkje slik den er eller kan vere. Arrogansen som gjer oss til meistrar i noko vi aldri har sett, når vi bør vere nybyrjarar, og simpelthen reise og sjå det."
- Amyr Klink, utforskar
På norsk blir det dette:
"Ein mann treng å reise. På eiga hand, og ikkje på grunn av historiene, bileta, bøkene, eller fjernsynet. På eiga hand, med sine auger og føter, for å forstå kva han er. For å ein dag plante sine eigne tre og gi dei verdi. For å vite kva kulde er for å nyte varmen. For å føle distansen og mangel på husly på kroppen for å ha det bra under eige tak. Ein mann treng å reise til plassar han ikkje kjenner for å bryte ned den arrogansen som gjer at vi trur verda er slik vi tenkjer den er, og ikkje slik den er eller kan vere. Arrogansen som gjer oss til meistrar i noko vi aldri har sett, når vi bør vere nybyrjarar, og simpelthen reise og sjå det."
tysdag 8. desember 2009
Liten og stor
Ja, eg er inne i eit diktperiode. Der er så mange fine.
André Bjerke sine dikt likar eg spesielt godt. Han hadde ei heilt unik evne til å skrive, og då spesielt om born og deira syn på livet.
Dette diktet heiter "Liten og stor":
Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.
Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.
Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-
Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!
Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?
Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!
Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!
Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?
Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!
André Bjerke sine dikt likar eg spesielt godt. Han hadde ei heilt unik evne til å skrive, og då spesielt om born og deira syn på livet.
Dette diktet heiter "Liten og stor":
Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.
Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.
Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-
Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!
Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?
Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!
Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!
Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?
Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!
søndag 6. desember 2009
Irsk poesi
Det er ikkje ofte eg les engelske dikt, men i dag kom eg over eit som er skrive av William Butler Yeats. Det heiter "He Wishes For The Cloths Of Heaven":
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet:
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet:
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
tysdag 1. desember 2009
De nære ting
Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.
Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg elske de nære ting.
- Arne Paasche-Aasen
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.
Du syns dine dager
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.
Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg elske de nære ting.
- Arne Paasche-Aasen
tysdag 24. november 2009
Rikdom
Dét var min rikdom i de myke netter:
å se ditt sinn forvandle seg, du lille,
og aldrig riktig vite hva du ville,
men bare ane hva du lengtet etter.
Din lek kan ligne laksens når den spretter,
men du kan òg bli skumringsfjern og stille.
Du kjære! Aldri stanser farvespillet,
av lys og mørke i din sjels fasetter.
Hver gang jeg tror å gjette dine gåter,
så er ditt svar jo alltid å fornye
deg selv på en mangfoldighet av måter,
og derfor har min ungdom kunnet lære:
Bestandig ny! Som duggen og som gryet
skal leken som vi lever, også være.
- André Bjerke
å se ditt sinn forvandle seg, du lille,
og aldrig riktig vite hva du ville,
men bare ane hva du lengtet etter.
Din lek kan ligne laksens når den spretter,
men du kan òg bli skumringsfjern og stille.
Du kjære! Aldri stanser farvespillet,
av lys og mørke i din sjels fasetter.
Hver gang jeg tror å gjette dine gåter,
så er ditt svar jo alltid å fornye
deg selv på en mangfoldighet av måter,
og derfor har min ungdom kunnet lære:
Bestandig ny! Som duggen og som gryet
skal leken som vi lever, også være.
- André Bjerke
søndag 22. november 2009
torsdag 19. november 2009
Kva gjer deg glad?
Det å sette pris på små ting, enkle gleder, trur eg er vesentleg for å vere glad. Og glade vil vi vel helst vere, alle saman, mesteparten av tida? Og det fine er at det å gjere nokon andre glad er ofte veldig enkelt å få til.
Eg blir glad av
...å bli overraska
...å vere i skogen
...å lese ei bra bok
...å mimre
...å høyre på bra musikk
...å høyre folk seie "takk" når dei går av bussen
...å bade ute
...å klatre
...å greie noko eg aldri trudde eg kom til å få til
...å spele eit instrument
...å dagdrøyme
...å høyre andre le
...å skrive
...å oppdage nye, fine ting
...å finne ny musikk
...å lese dikt
...å vere til nytte
...å drikke te
...å gjere andre glade
...å bli inspirert
...å tenke at alt er mogleg
...omtanke
...mangfald
...undring
...vind
...fine ord, som til dømes: Herleg, undre og kjærleik.
...tanken på at alle kan gjere litt for alle
...Astrid Lindgren sine forteljingar
...bokhandlar
...å sjå born som har det bra
...å leike i snøen
...å bruke fantasien
Lister er bra.
Eg blir glad av
...å bli overraska
...å vere i skogen
...å lese ei bra bok
...å mimre
...å høyre på bra musikk
...å høyre folk seie "takk" når dei går av bussen
...å bade ute
...å klatre
...å greie noko eg aldri trudde eg kom til å få til
...å spele eit instrument
...å dagdrøyme
...å høyre andre le
...å skrive
...å oppdage nye, fine ting
...å finne ny musikk
...å lese dikt
...å vere til nytte
...å drikke te
...å gjere andre glade
...å bli inspirert
...å tenke at alt er mogleg
...omtanke
...mangfald
...undring
...vind
...fine ord, som til dømes: Herleg, undre og kjærleik.
...tanken på at alle kan gjere litt for alle
...Astrid Lindgren sine forteljingar
...bokhandlar
...å sjå born som har det bra
...å leike i snøen
...å bruke fantasien
Lister er bra.
onsdag 18. november 2009
Bokbadet
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg er ein av dei beste - kven blir vel ikkje glad i Jarle Klepp? Ein forvirra ungdom, radikal og full av meiningar, i Stavanger, oljehovudstaden i Noreg.
Forfattaren er heller ikkje å forakte, so det er verdt å ta ein tur innom NRK sine nettsider for å høyre han snakke om Jarle og Helge. Og Yngve, ikkje minst. Du finn det her.
Forfattaren er heller ikkje å forakte, so det er verdt å ta ein tur innom NRK sine nettsider for å høyre han snakke om Jarle og Helge. Og Yngve, ikkje minst. Du finn det her.
tysdag 17. november 2009
Skildring
Outside there was that predawn kind of clarity, where the momentum of living has not quite captured the day. The air was not filled with conversation or thought bubbles or laughter or sidelong glances. Everyone was sleeping, all of their ideas and hopes and hidden agendas entangled in the dream world, leaving this world clear and crisp and cold as a bottle of milk in the fridge.
Frå The Selected Works of T.S. Spivet av Reif Larsen
fredag 13. november 2009
Her kjem vinteren! (...og eg håper den blir slik)
Der er eit håp om snø og is
og ekte vinterkulde,
bris,
men òg om ein kjær varme
på eit vis.
og ekte vinterkulde,
bris,
men òg om ein kjær varme
på eit vis.
søndag 8. november 2009
Alt eg verkeleg treng å vite lærte eg i barnehagen
All I really need to know I learned in kindergarten.
Play fair.
Don't hit people.
Put things back where you found them.
Clean up your own mess.
Don't take things that aren't yours.
Say you're sorry when you hurt somebody.
Wash your hands before you eat.
Flush.
Warm cookies and cold milk are good for you.
Live a balanced life - learn some and think some and draw and paint and sing and dance and play and work every day some.
Take a nap every afternoon.
When you go out into the world, watch out for traffic, hold hands, and stick together.
Be aware of wonder.
Remember the little seed in the styrofoam cup: The roots go down and the plant goes up and nobody really knows how or why, but we are all like that.
Goldfish and hamsters and white mice and even the little seed in the Styrofoam cup - they all die. So do we.
And then remember the Dick-and-Jane books and the first word you learned - the biggest word of all - LOOK.
Frå boka "All I really need to know I learned in kindergarten", av Robert Fulghum
All i really need to know about how to live and what to do
and how to be I learned in kindergarten. These are the things I learned:
Play fair.
Don't hit people.
Put things back where you found them.
Clean up your own mess.
Don't take things that aren't yours.
Say you're sorry when you hurt somebody.
Wash your hands before you eat.
Flush.
Warm cookies and cold milk are good for you.
Live a balanced life - learn some and think some and draw and paint and sing and dance and play and work every day some.
Take a nap every afternoon.
When you go out into the world, watch out for traffic, hold hands, and stick together.
Be aware of wonder.
Remember the little seed in the styrofoam cup: The roots go down and the plant goes up and nobody really knows how or why, but we are all like that.
Goldfish and hamsters and white mice and even the little seed in the Styrofoam cup - they all die. So do we.
And then remember the Dick-and-Jane books and the first word you learned - the biggest word of all - LOOK.
Frå boka "All I really need to know I learned in kindergarten", av Robert Fulghum
torsdag 5. november 2009
onsdag 28. oktober 2009
Ei naki grein
"Ei naki grein med blodraud bær
og ei som bladrik blømer,
på kvar sin måte fagre er
for den som kjærleg dømer.
Den eine gjev ein ange, ho,
der ljuv ho ligg og blømer.
Den andre gjev sitt hjarteblod
når lauv og haustvind rømer.
Den eine skin og strålar, ho,
den andre brenn og mognar
og gjev til sist sitt hjarteblod;
der tung av bær ho bognar.
Eg gav deg den med blomar på.
Eg gjev deg den med bæri.
Kven rikast er vil du få sjå
litt lenger fram på ferdi."
Kven rikast er vil du få sjå
litt lenger fram på ferdi."
- Olav Aukrust
søndag 25. oktober 2009
Grønt håp
Ein artikkel av generalsekretær i FN, Ban Ki-Moon, i dagens New York Times:
http://www.nytimes.com/2009/10/26/opinion/26iht-edban.html?_r=1&ref=global-home
http://www.nytimes.com/2009/10/26/opinion/26iht-edban.html?_r=1&ref=global-home
fredag 23. oktober 2009
Etterpåklokskap
Torsdag var leiaren av BNP med på det kjende "Question Time" på BBC - det var so vidt han kom seg inn dørene på grunn av alle demonstrantane som hadde samla seg utanfor. Og når han prata kjende eg at eg hadde høyrt det før, alt saman. Berre på norsk og med litt finare ord.
BNP, eller British National Party, blei stifta i 1982. Dei blir sett på som eit ekstremt høgrevridd og rasistisk parti.
Dei skriv på heimesida si, at We, the indigenous British people, will become an ethnic minority in our own country well within sixty years. Dei ser på seg sjølve som England sine aboriginerar - dei innfødde som eine og åleine har rett til å vere her.
For eit par dagar sidan endra BNP programmet sitt. No kan også dei som ikkje er kvite bli medlem, viss dei vil.
Det er ikkje berre det dei seier, men måten dei seier det på - a tsunami of immigration... Dei vil deportere alle som er her ulovleg og stoppe all innvandring, med unntak av spesielle tilfeller.
Høyrest det kjent ut? Det er berre det at Siv Jensen ikkje seier det på same måten - ho vil stramme kraftig inn, ha ei total omlegging, begrense familieinnvandring frå land utanfor EU/EØS. Og orda ein vel å bruke, den politiske retorikken, er avgjerande.
Det har i fleire veker vore folk på universitetet som ville rekruttere folk til demonstrasjonar mot BNP. Dei meinte dei ikkje hadde noko på "Question Time" å gjere. Eg tenkjer heller slik: Det er viktig å høyre alle, sjølv dei ein er blodig ueinige med, for dei skapar ein kontrast - dei representerar det samfunnet mange av oss absolutt ikkje vil leve i. Og er det eit parti som folk kan stemme på, så bør dei ha rett til å ytre seg på lik linje med dei andre partia, uansett kva ein tykkjer om det dei seier.
Men den siste tida har dei gått frå å vere eit ubetydeleg småparti til å ha stor innflytelse, sjølv utanfor dei britiske landegrensene - BNP har no to faste seter i det Europeiske Parlamentet. Oppslutninga om dei stig. Det er val i England neste år, og alle ser ut til å syns at Gordon Brown er ein "fucking twat".
Slik som Frp tapte i Norge trur eg heller ikkje BNP vinn her neste år. Men det som er uroande er at dei har stor støtte frå mange i befolkninga, og dette er noko som kan endre samfunnet betrakteleg i åra som kjem.
Den økonomiske krisa spelar ein viktig del. Alle veit kva som skjedde etter børskrakket i 1929. Ein del historietimar i skulen gjekk med til denne perioda, nettopp fordi den hadde så stor tyding for vårt land, og for so vidt verda, slik den er i dag. Krise, fortviling, usikkerheit - alt dette kjem desse partia til gode, fordi dei har i dei fleste tilfeller ikkje makta når det skjer, og dermed ikkje "skulda" for det som rammar mannen i gata. Dei står fritt til å kritisere og dømme, utan å konkret måtte løyse noko som helst. Men svar har dei: Alt den sitjande regjeringa gjer er feil. Dei er kritiske til alt og alle. Men kvar er løysingane - konkrete løysingar? Og då ignorerar eg dei om å legge ned Sametinget, eller om å sende alle asylsøkjarar til ein leir i Afrika. Ver so snill, kva er det dokke trur om oss? Somme av oss har sjølvstendige, humane tankar, som ikkje går ut på å nedverdige andre menneske.
Ein lærer som regel meir av sine feil enn av det ein gjer bra. Så då burde vi kunne sjå tilbake på samfunnet slik det var når våre besteforeldre var unge, etter det store børskrakket, og prøve å setje oss inn i korleis vi kan unngå deira feilsteg. Etterpåklokskap kan vere ein bra ting.
I ei tid som dette bør oss stå saman for å finne løysingar som kjem alle til gode, ikkje skape splid, hat og fordommar.
BNP, eller British National Party, blei stifta i 1982. Dei blir sett på som eit ekstremt høgrevridd og rasistisk parti.
Dei skriv på heimesida si, at We, the indigenous British people, will become an ethnic minority in our own country well within sixty years. Dei ser på seg sjølve som England sine aboriginerar - dei innfødde som eine og åleine har rett til å vere her.
For eit par dagar sidan endra BNP programmet sitt. No kan også dei som ikkje er kvite bli medlem, viss dei vil.
Det er ikkje berre det dei seier, men måten dei seier det på - a tsunami of immigration... Dei vil deportere alle som er her ulovleg og stoppe all innvandring, med unntak av spesielle tilfeller.
Høyrest det kjent ut? Det er berre det at Siv Jensen ikkje seier det på same måten - ho vil stramme kraftig inn, ha ei total omlegging, begrense familieinnvandring frå land utanfor EU/EØS. Og orda ein vel å bruke, den politiske retorikken, er avgjerande.
Det har i fleire veker vore folk på universitetet som ville rekruttere folk til demonstrasjonar mot BNP. Dei meinte dei ikkje hadde noko på "Question Time" å gjere. Eg tenkjer heller slik: Det er viktig å høyre alle, sjølv dei ein er blodig ueinige med, for dei skapar ein kontrast - dei representerar det samfunnet mange av oss absolutt ikkje vil leve i. Og er det eit parti som folk kan stemme på, så bør dei ha rett til å ytre seg på lik linje med dei andre partia, uansett kva ein tykkjer om det dei seier.
Men den siste tida har dei gått frå å vere eit ubetydeleg småparti til å ha stor innflytelse, sjølv utanfor dei britiske landegrensene - BNP har no to faste seter i det Europeiske Parlamentet. Oppslutninga om dei stig. Det er val i England neste år, og alle ser ut til å syns at Gordon Brown er ein "fucking twat".
Slik som Frp tapte i Norge trur eg heller ikkje BNP vinn her neste år. Men det som er uroande er at dei har stor støtte frå mange i befolkninga, og dette er noko som kan endre samfunnet betrakteleg i åra som kjem.
Den økonomiske krisa spelar ein viktig del. Alle veit kva som skjedde etter børskrakket i 1929. Ein del historietimar i skulen gjekk med til denne perioda, nettopp fordi den hadde så stor tyding for vårt land, og for so vidt verda, slik den er i dag. Krise, fortviling, usikkerheit - alt dette kjem desse partia til gode, fordi dei har i dei fleste tilfeller ikkje makta når det skjer, og dermed ikkje "skulda" for det som rammar mannen i gata. Dei står fritt til å kritisere og dømme, utan å konkret måtte løyse noko som helst. Men svar har dei: Alt den sitjande regjeringa gjer er feil. Dei er kritiske til alt og alle. Men kvar er løysingane - konkrete løysingar? Og då ignorerar eg dei om å legge ned Sametinget, eller om å sende alle asylsøkjarar til ein leir i Afrika. Ver so snill, kva er det dokke trur om oss? Somme av oss har sjølvstendige, humane tankar, som ikkje går ut på å nedverdige andre menneske.
Ein lærer som regel meir av sine feil enn av det ein gjer bra. Så då burde vi kunne sjå tilbake på samfunnet slik det var når våre besteforeldre var unge, etter det store børskrakket, og prøve å setje oss inn i korleis vi kan unngå deira feilsteg. Etterpåklokskap kan vere ein bra ting.
I ei tid som dette bør oss stå saman for å finne løysingar som kjem alle til gode, ikkje skape splid, hat og fordommar.
søndag 18. oktober 2009
TV-aksjonen
Med fokus på jenter og kvinner jobbar CARE for at alle skal ha eit verdig liv, uansett utgangspunkt.
Dei hjelper dei slik at dei sjølve kan finne vegen ut av fattigdomen, og skape gode løysingar for sine familiar og samfunnet dei lever i.
http://www.care.no/
Støtt tv-aksjonen!
Oss som er så heldige at oss har så mykje å gi bør ta ansvar og støtte dei modige kreftene som fins rundt omkring i verda, på dei måtane oss kan.
Dei hjelper dei slik at dei sjølve kan finne vegen ut av fattigdomen, og skape gode løysingar for sine familiar og samfunnet dei lever i.
http://www.care.no/
Støtt tv-aksjonen!
Oss som er så heldige at oss har så mykje å gi bør ta ansvar og støtte dei modige kreftene som fins rundt omkring i verda, på dei måtane oss kan.
onsdag 14. oktober 2009
London, laurdag og Pippi Långstrump
London er stort. Heilt enorm, eigentleg. Rundt åtte millionar menneske bur her, som blir filma av CCTV opptil fleire hundre gongar dagleg. Big Brother is watching. Og der er ganske mykje å sjå.
Vimsande rundt i Londons gater ein laurdag kom eg over ein artig bokhandel: Grant and Cutler Ltd.
For det første kan eg seie at å vere i London på ein laurdag kanskje ikkje er den beste idéen. Det medførar gjerne at ein blir fanga i folkemengda utan å kunne røyve seg ein millimeter ei ganske long stund, og der er ei stor fare for å utvikle astma i den varme tube-lufta.
Men, altså, det går an av og til. Og spesielt når ein finn slike plassar som dette:
Grant and Cutler - Foreign Language Bookstore.
Der var bøker på alle moglege språk. Arabisk, spansk, fransk, italiensk, norsk, finsk, svensk, dansk, russisk, polsk, tyrkisk - you name it. Og ikkje berre bøker, men filmar også. Og musikk.
Eg måtte sjølvsagt sjå kva norske bøker dei hadde, og det var for det meste Jo Nesbø og Stieg Larsson sin Millennium-trilogi som dominerte den nordiske hylla. Og Astrid Lindgren. Eg må som regel jobbe hardt for å beherske meg når eg er i ein bokhandel - der er som regel mykje eg kan tenke meg å ha. Men når Pippi Langstrømpe, med flettene på snei og Lilla Gubben løfta over hovudet, tita fram på nederste hylle var det vanskeleg å stå imot. Ja, det var rett og slett umogleg.
Når eg gjekk ut av denne butikken var eg ei lydbok rikare, der Astrid Lindgren sjølv les om Pippi, og i tillegg ein film som heiter La vita è bella, eller Livet er herlig på norsk. Eg har ikkje sett den på lenge, men den er ein av dei finaste filmane eg veit om. Den gjer inntrykk på ein måte som dei fleste filmar ikkje får til. Den er herleg, sjølv om den er svært trist, for det onde blir sett gjennom eit slikt fantasifullt syn.
Men dagen var ikkje over endå. Sjølv om det tok si tid kom oss oss omsider til Waterloo og gjekk mot Bargehouse, som ligg ved Themsen, ikkje langt frå Tate Modern. Der hadde MA-studentane ved Kingston University sitt "degree show" denne helga. Det byr på mykje merkeleg og mykje interessant kunst i monge forskjellege stilar. Ei eg kjenner hadde tatt utgangspunkt i Henrik Ibsen sitt stykke "Hedda Gabler", og då spesielt forholdet mellom Hedda og Løvborg. Dette resulterte i at eg, når eg gjekk inn i kunstlokalet, kunne høyre mi eiga stemme framføre Hedda sine replikkar over lydanlegget. Slik er det å vere norsk i utlandet. Ganske artig. Og det fekk meg til å innsjå at Ibsen er noko ein bør lese meir av.
Ein ganske bra dag vil eg seie. Inspirerande. Men eg trur nok eg held meg vekk frå London sentrum på laurdagar i framtida - det er verkeleg ikkje så stor stas. Eller kanskje det berre er eg som likar meg best utanfor byen, der ein slepp å gå i kø i gatene, og der ein kan sjå føre seg Pippi sine sprell i fred og ro.
Vimsande rundt i Londons gater ein laurdag kom eg over ein artig bokhandel: Grant and Cutler Ltd.
For det første kan eg seie at å vere i London på ein laurdag kanskje ikkje er den beste idéen. Det medførar gjerne at ein blir fanga i folkemengda utan å kunne røyve seg ein millimeter ei ganske long stund, og der er ei stor fare for å utvikle astma i den varme tube-lufta.
Men, altså, det går an av og til. Og spesielt når ein finn slike plassar som dette:
Grant and Cutler - Foreign Language Bookstore.
Der var bøker på alle moglege språk. Arabisk, spansk, fransk, italiensk, norsk, finsk, svensk, dansk, russisk, polsk, tyrkisk - you name it. Og ikkje berre bøker, men filmar også. Og musikk.
Eg måtte sjølvsagt sjå kva norske bøker dei hadde, og det var for det meste Jo Nesbø og Stieg Larsson sin Millennium-trilogi som dominerte den nordiske hylla. Og Astrid Lindgren. Eg må som regel jobbe hardt for å beherske meg når eg er i ein bokhandel - der er som regel mykje eg kan tenke meg å ha. Men når Pippi Langstrømpe, med flettene på snei og Lilla Gubben løfta over hovudet, tita fram på nederste hylle var det vanskeleg å stå imot. Ja, det var rett og slett umogleg.
Når eg gjekk ut av denne butikken var eg ei lydbok rikare, der Astrid Lindgren sjølv les om Pippi, og i tillegg ein film som heiter La vita è bella, eller Livet er herlig på norsk. Eg har ikkje sett den på lenge, men den er ein av dei finaste filmane eg veit om. Den gjer inntrykk på ein måte som dei fleste filmar ikkje får til. Den er herleg, sjølv om den er svært trist, for det onde blir sett gjennom eit slikt fantasifullt syn.
Men dagen var ikkje over endå. Sjølv om det tok si tid kom oss oss omsider til Waterloo og gjekk mot Bargehouse, som ligg ved Themsen, ikkje langt frå Tate Modern. Der hadde MA-studentane ved Kingston University sitt "degree show" denne helga. Det byr på mykje merkeleg og mykje interessant kunst i monge forskjellege stilar. Ei eg kjenner hadde tatt utgangspunkt i Henrik Ibsen sitt stykke "Hedda Gabler", og då spesielt forholdet mellom Hedda og Løvborg. Dette resulterte i at eg, når eg gjekk inn i kunstlokalet, kunne høyre mi eiga stemme framføre Hedda sine replikkar over lydanlegget. Slik er det å vere norsk i utlandet. Ganske artig. Og det fekk meg til å innsjå at Ibsen er noko ein bør lese meir av.
Ein ganske bra dag vil eg seie. Inspirerande. Men eg trur nok eg held meg vekk frå London sentrum på laurdagar i framtida - det er verkeleg ikkje så stor stas. Eller kanskje det berre er eg som likar meg best utanfor byen, der ein slepp å gå i kø i gatene, og der ein kan sjå føre seg Pippi sine sprell i fred og ro.
fredag 9. oktober 2009
Filosofisk rettferd
Eg held på å lese "Republic" av filosofen Platon til eit av mine fag, og der står blant anna dette:
Ikkje sant? Fleire vil kanskje sjå føre seg, som eg gjorde, at bøker som dette er veldig vanskelege og tunge å kome igjennom. Tvert imot. Det er rett og slett ganske artig. Uansett om du er einig eller ueinig med Platon sitt bilete av det ideale, rettferdige samfunnet, so må ein setje han inn i hans tid - han levde frå 427 til 347 før vanleg tidsrekning. Det er eit stykke tid sidan. Men likevel har han ganske så "moderne" syn på fleire sider av samfunnet.
Med andre ord, den er verdt å få med seg, for dei som er interessert i slikt. Filosofi, samfunn, menneske, og måten oss behandlar kvarandre på.
Kjempegøy, spør du meg.
"The truth is, Socrates, that these regrets, and also the complaints about relations, are to be attributed to the same cause, which is not old age, but men's characters and tempers; for he who is of a calm and happy nature will hardly feel the pressure of age, but to him who is of an opposite disposition youth and age are equally a burden."
Ikkje sant? Fleire vil kanskje sjå føre seg, som eg gjorde, at bøker som dette er veldig vanskelege og tunge å kome igjennom. Tvert imot. Det er rett og slett ganske artig. Uansett om du er einig eller ueinig med Platon sitt bilete av det ideale, rettferdige samfunnet, so må ein setje han inn i hans tid - han levde frå 427 til 347 før vanleg tidsrekning. Det er eit stykke tid sidan. Men likevel har han ganske så "moderne" syn på fleire sider av samfunnet.
Med andre ord, den er verdt å få med seg, for dei som er interessert i slikt. Filosofi, samfunn, menneske, og måten oss behandlar kvarandre på.
Kjempegøy, spør du meg.
måndag 5. oktober 2009
Språkleg mangfald - ja, takk!
http://www.nrk.no/banden/nynorsk-eller-spynorsk/
Banden, eg trudde verkeleg dokke var meir nyanserte enn som så.
torsdag 1. oktober 2009
Willy Rizzo
1955. Klikk.
Glede. Og leik. Trur du dei ved pianoet snudde seg etter biletet blei tatt, brått vakna til live av desse to menneska sine gledesrop?
Eller er dei kanskje stille? For lyden av lykke kan vel vere låg so vel som høg, like verkeleg uansett kven som ser det eller ikkje?
Eg trur trommisen smiler i skjegget han ikkje har og tenkjer ting han aldri vil seie til nokon.
onsdag 30. september 2009
Deep ecology
1. The flourishing of human and non-human life on Earth has intrinsic value. The value of non-human life forms is independent of the usefulness these may have for narrow human purposes.
2. Richness and diversity of life forms are values in themselves and contribute to the flourishing of human and non-human life on Earth.
3. Humans have no right to reduce this richness and diversity except to satisfy vital needs.
4. Present human interference with the non-human world is excessive, and the situation is rapidly worsening.
5. The flourishing of human life and cultures is compatible with a substantial decrease of the human population. The flourishing of non-human life requires such a decrease.
6. Significant change of life conditions for the better requires change in policies. These affect basic economic, technological, and ideological structures.
7. The ideological change is mainly that of appreciating life quality rather than adhering to a high standard of living. There will be a profound awareness of the difference between big and
great.
8. Those who subscribe to the foregoing points have an obligation directly or indirectly to participate in the attempt to implement the necessary changes.
Ecology, community and lifestyle by Arne Næss (1989)
Foto: John Kåre Storås
torsdag 24. september 2009
Life
If the Earth had formed a year ago, on January 1, life would have appeared on February 26, dinosaurs would have arrived on December 10 to vanish 16 days later, and Homo sapiens would only have showed up very late on December 31.
A few minutes later, in less than one minute, man would have drastically altered the fragile balance between land, seas and atmosphere.
Humanity is on the march, earth itself is left behind.
David Ehrenfeld, The Arrogance of Humanism, 1978
laurdag 19. september 2009
Kvistar i håret og blåbær på leggen
Ja, ein ivrig bloggar har eg visst vorte. Det skjedde utan planlegging og vitande vilje, men her sitt eg no likevel.
For etter ein slik tur som eg har vore på i dag går det nesten ikkje an å halde tett. Det er sjølvsagt Storvatnet eg pratar om. Sidan det no har regna i nærmare ein månad i strekk var ikkje utsiktene dei beste for helga. Eg hadde kome heim og hadde eigentleg tenkt å vere der. Men etter å ha vore i fleire månadar i Geiranger utan å ha greidd å kome meg fram til Storvatnet var det eit absolutt møst - eg måtte til Norddalen att. Det er no her eg helst vil vere, uansett.
I dag våkna oss til skyfri himmel, for første gong på lenge. Eg trur aldri eg har tatt så mange bilete i Dyrdalen før. Storvasshornet er på dei aller fleste, men òg mykje lyng, stein, fjell, froskar, strå, elvar, isbrear, sauer, vatn, hyttebøker, utedo og mose har blitt med. Resultatet av dette blei at harddisken min streika og nekta å ta dei imot. Det vart rett og slett for mykje for den.
Oss var omtrent åleine i dalen, med unntak av dei nemnte sauene og eit par hjortar som sprong forbi. Framme med hytta, der det ofte er kald vind, kunne oss sitte ute og ete nista vår som om det var sommars dag. Oss las i gamle hyttebøker, og der står Nils J. på kvar ei side. Han skreiv om ver og vind, og fiske, så klart. Han forbanna vermeldarar som hadde lova sol og finevêr når det piska regn på ruta, men eg trur han likte seg godt der uansett vêr. Han telte kvart eit steg han tok når han gjekk fram ein gong, og kom fram til rundt 11 000. Storvatnet var bestefar sin plass, og ein del av han er der nok endå.
Somme bilete fekk eg likevel lurt innpå før det sa stopp, so her kjem dei:
"From the mountains, we learn modesty; their size makes us feel small and humble, and so we participate in their greatness."
Det er her eg vil vere, det er her eg vil bu.
I glede og iver,
i latter og ro -
eg og du.
onsdag 16. september 2009
Soundtrack
Som sjølvutnemnt musikkansvarleg på vår arbeidsplass i sommar har eg tenkt å lage ei liste over dei melodiane som har inspirert, gleda, og kanskje iblant irritert somme. So her kjem den:
"You only live once" - The Strokes
"That's the way" - Led Zeppelin
"Just like heaven" - The Cure
"Mr. Brightside" - The Killers
"I'd rather dance with you" - Kings of Convenience
"Majesty" - Madrugada
"The Scientist" - Coldplay
"London Calling" - The Clash
"The Sidewinder sleeps tonite" - R.E.M.
"Lucy in the sky with diamonds" - The Beatles
"One (Blake's got a new face)" - Vampire Weekend
"Message in a bottle" - The Police
"Socker" - Kent
"William, it was really nothing" - The Smiths
"Acrobat" - U2
"Mother" - Pink Floyd
"Iris" - Goo Goo Dolls
"Flink" - deLillos feat. Ida Maria
"If we want it, it's right" - Thomas Dybdahl
"Changing of the seasons" - Ane Brun
"Innocent when you dream" - Tom Waits
"Anyone else but you" - The Moldy Peaches
"Under jordå" - Vamp
"Don't be shallow" - Sondre Lerche
"I want to be the boy" - The White Stripes
"Tiny dancer" - Elton John
"The world turns all around her" - The Byrds
"There there. (The Boney King of Nowhere.)" - Radiohead
"Nantes" - Beirut
Du skal være tro
"Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt ...
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!"
- André Bjerke
søndag 30. august 2009
Livskvalitet
"Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet, beholdes høy eller bli høyere? Og
livskvalitet går overhodet ikke på hva man har, men hvordan man føler man er og hvorledes det er å leve; hva er det som gleder oss?"
- Arne Næss
laurdag 15. august 2009
Liten stemningsrapport
Los Angeles.
Her er eg no. Kor rart er ikkje det.
Eg er på besøk.
Minst éin gong per dag er eg i parken. Eg teiknar med krit og bles såpebobler. Eg les om Kasper og Jesper og Jonatan. Eg spring ein god del. Eg har òg fått grundig innføring i redningsskøyta Elias sin kvardag. Ein kan lære mykje av dei små.
Vêret er, kanskje ikkje overraskande, ganske fint. Sola skin, skyene er fråverande. Sommar.
Fotoapparatet er flittig brukt. Dette har resultert i, til dømes, dette:
Og dette:
Og ganske mykje av dette:
søndag 26. juli 2009
Dagdrøyming
Frisk av fjelluft og sol sit eg her full av inspirasjon. Igjen. Det må vere noko med Geiranger.
På veg oppover bygda her byrja ein song å sirkulere i hovudet mitt; Jeg er politimester Bastian og er en vennlig mann... Og slik fortsette det, om og om igjen. Eg trur eg song høgt for meg sjølv.
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil. Torbjørn Egner er gud og Kardemommelova fadervår. I alle fall i mitt hovud.
"Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som er endeløst stykke gruppearbeid. Oppgaven, formulert i tidenes morgen, er som følger: Grei ut om det dere ser rundt dere. Finn ut hvordan dere på beste måte kan organisere dere og ta naturen i bruk. Beskriv, men deres egne ord, hvordan det er å være menneske. Ta rede på hvordan alt henger sammen og hvorfor dere er her. Bruk den tiden dere trenger." Erlend Loe kan få sagt det. Naivt og supert.
Inger Hagerup skriv: "Vi vil ikke tape. Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått. Mange var veiene. Det bar galt avsted. Styrken ble makt og makten vold, og mennesker trampet hverandre ned. Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet." Vær utålmodig, menneske.
"Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um." Olav H. Hauge.
Er ikkje dette inspirerande, so veit ikkje eg.
fredag 24. juli 2009
fredag 17. juli 2009
Barndomsminner
Å spikke trebåtar i garasja til bestefar, sette dei på "ishlje"-elva og springe ved sidan av, heilt ned til fjorden, om å gjere å kome først fram.
Å samle ihop sand og steinar, for so å sleppe dei ned i hola på storebrua, og høyre dei små ploppa i elva der nede.
Å vasse ut mellom tang og tare, i "kjempevarmt" vatn, tidlig sommar.
Å mase om fisketur.
Å sykle på mormor sin gamle, altfor store sykkel, med korg, tre gir, og bremse på trødene.
Å gå på Buda femten gongar dagleg.
Å kaste pilar dagen lang utan å bli lei. Å spele crocket heilt til dei andre blir lei.
Å sove på guleskrå, med elvasus og tjelden som skrik.
Å gå på Storvatnet.
Norddalen er inspirasjon.
måndag 13. juli 2009
Ein augneblink
Over ein månad i Geiranger er allereie over. Vi er for lengst komne inn i tralten med jobb kvar dag, som fører med seg at ingen, til ei kvar tid, veit kva slags dag det er . I den lille bobla i fjordenden står tida still medan ho flyg avgarde.
Tysken har blitt sterkt forbetra. Det same har evna til å forstå italienarar. Eg er òg nokre litauiske ord rikare. Det hender eg blir lei av å prate engelsk, det er stort sett berre det eg gjer. Men fleire og fleire spanjolar finn vegen til Geiranger, so det er inga fare. Og nokre austlendingar stikk innom, sjølvsagt.
Det er alt i alt monge artige menneske som passerar kvar einaste dag. Til dømes eldre britar. For halvanna veke sidan kom ein 85 år gammal engelskmann til Vinjenaustet, der Sara jobbar. Sidan han trudde ho var norsk (eigentleg er ho svensk), og sidan tysk er ganske likt norsk, snakka han likesågodt tysk til henne. Han ville ta bilete av henne for deretter å sende det i posten. I går kom der brev til Sara. Frå England. Frå ein Mr. (Texas!!) Ranger (ja, eg berre siterar). Der var postkort. Der var bilete av han ved sidan av eit troll i Olden. Der var bilete av Sara. Der var eit kyrkjehefte. Der var eit brev, med detaljerte kapittel. Og sist, men absolutt ikkje minst, var der strømpebukser. Stretchy strømpebukser. For det er billeg i England, skjønar du. Mr. Ranger hadde verkeleg slått på stortromma. Og Sara har visst meir i vente, for han avslutta med eit feiande: "Mehr strumpfhosen kommen. Auf wiedersehen!". Er det rart vi kjem tilbake år etter år, med slike godbitar i vente?
Men det er meir å gjere i Geiranger enn å jobbe. Eg gjekk for første gong bak Storseterfossen ein dag; den var mektig stor av iskaldt fjellvatn og buldra og bruste med all si kraft nedover Vesteråsdalen. Det er ikkje så skummelt som ein kanskje skulle tru. Og ein bør absolutt få det med seg dersom ein er i området.
Ein kveld leigde vi kajakkar og padla til Friaren. Det skal eg gjere fleire gongar. Å sitte på sjølve fjorden, å vere so liten mellom dei store fjella, er ei utruleg kjensle. Heile Geiranger blei sett frå eit anna perspektiv, og Dei Sju Systrene blei med eitt mykje meir fascinerande. Det var min første kajakktur og mine utrente armar fekk kjenne det. Men er ikkje det berre bra? Og på toppen av det heile er det miljøvennleg. Kva meir kan ein ynskje seg?
søndag 21. juni 2009
Enden av vegen
Når eg rundar neset og Norddalen kjem til syne vert alt anna gløymt. Over ei "fejbeje" (som dei so stiligt kallar det her inne) og vidare langs fjorden. Forbi småbåthamna, naustrekkja. Ein kan so vidt møtast køyrande på den smale vegen som fylgjer lisjeelva (eller ishljeelva på norddaling), og det kan sjå ut som målet er det staselege gjestgiveriet, men litt til sides og bak ligg eit lite hus. Eit fint gammalt hus som heiter Soltun.
Storvatnet - ei perle
Det er ei lita bygd med rundt 150 innbyggjarar. Dei stillegåande vinterane står i stor kontrast til sommaren, når fleire heldige turistar finn vegen inn frå Geiranger. Men roleg er her til alle tider. Storelva fossar ut i den blanke fjorden, med isvatn frå dei monge fjella som omringar dalen. Dals på eine sida, Rellingen på andre. Over brua, forbi Buda og Iverkaia, ligg kyrkja, bygd i 1782. Der har ein fin utsikt utover fjorden og mot fjella i Dyrdalen på 'hi' sida av elva.
Kvart år rundt jonsok er det Midtsommardagar i Norddal. Det er konsert i kyrkja, handverksmarknad i nausta, dans på kaia, og "gormeturen" avsluttar det heile på søndagen. Ein får smake på alt dei har å by på her i denne lisje bygda, av kjøt og bær og mykje anna. Dei er flinke som får det til på ein slik liten stad - The Happy End.
Her på Soltun er det nye ting på gong. Nye veggar skal målast, nye vindauge setjast inn, fleire tre skal plantast. Det blir so fint til slutt, men tidsplanen har det med å bli litt utvida her og der.
So lenge vi har eit sjeneramibord med kort som heng ihop og ved å fyre med skal vi lide inga naud, trur eg. Det einaste eg saknar er pianoet. Eg trur eg skal legge inn eit forslag om å få det innatt her det høyrer heime, men saksbehandlinga kan vel ta si tid. Gitaren brotna etter eit lite feilsteg i fjor sommar, og sidan ingen har arva evna til Plystre-Nils so må vi ha instrumental hjelp. Det skal vel bli ei råd, tenkjer eg! Å underhalde oss sjølve på andre måtar greier vi iallfall heilt på eiga hand.
Eg avsluttar med ei liste dialektord -og uttrykk frå Norddalen (eller Dalsbygda, som denne delen av kommuna eigentleg heiter), og vil prøve å forklare/tyde dei etter beste evne:
Eit herkje - noko som er i vegen eller som hindrar noko.
Ei skeivafære - ei handling som går litt på skeiva...
Eit tyslje - til dømes eit arbeid som å vaske huset.
Ei ondebreslje - ei truse.
Å vere abakeleg - at noko kanskje er litt vanskeleg å få til.
Å vere hyskje - noko som ikkje er spesielt fint.
Å vere avskjepla - å vere litt forvirra eller forstyrra.
Ein myhank - det somme (og med det meiner eg voldingar, med fleire) ville ha kalla ein langføtting.
Eit forveld - det somme ville ha kalla eit fivrell.
Ei kongle - ei vevkjerring.
Musk - når det er noko som det er mykje styr eller arbeid med.
Ein skjyvjar/Å skjøvje - ein friar, og det dei gjer.
Ei fejbeje - ei ferist eller kufelle.
Kosjlefengje - noko som er litt stusseleg.
Å vere på styltrå/heilt på lestå - å vere, til dømes, litt gala.
Det hadde vore artig å høyre om andre brukar same uttrykka andre stadar, og kanskje med andre tydingar?
Storvatnet - ei perlemåndag 15. juni 2009
Heilt på lestå
Geiranger er sommar. Sommar er Geiranger.
Sjølv om det fram til no har vore prega av maks åtte plussgrader og skodde i fjella, kjennest det likevel ut som sommar. Turistane kjem som før. Dei kjøper troll. Somme går litt lenger og reiser frå Noreg eitt stykk "viking"-sverd rikare.
Dersom ein ser uforståande på dei pratar dei høgare. Og endå litt høgare.
Ein tyskar peika på potetgullet og spurde nølande: "This chips you have, is it for dogs?". Nei, det er nok for menneske. "Even this?" Ja, det er nok det.
So alt er som før. Heilt på lestå, men morosamt likevel.
torsdag 28. mai 2009
Å reise berre for hugnad
Tysdag morgon vakna eg klokka fire om morgonen. Litt tidleg, kanskje, men bussen skulle gå tre timar seinare og eg fekk ikkje sove.
Dagane før avreise var ei blanding av stor glede av å vere ferdig med alle oppgåver og leiting etter ein ny stad å bu. Alt ordna seg heldigvis til slutt.Det gjekk også opp for meg etterkvart at alt eg skulle pakke tok mykje meir plass enn eg trudde. Så dei siste dagane gjekk også med til flytting av ting, noko som resulterte i meg, gåande på kryss og tvers av Kingston med vekselvis stappfull og fjørlett ryggsekk. Det fungerte fint.
Når eg satt i det tomme rommet mitt så tidleg om morgonen, kom eg plutseleg på bloggen min. Den eg laga når eg var i Ecuador for tre år sidan. Det tok ei stund før eg fann den att på verdsveven, men plutseleg så var den der: http://ecuador-anita.blogspot.com/2006_08_01_archive.html Det var artig. Eg hadde gløymt ganske mykje , dessverre, og eg skulle ynskje eg hadde skrive oftare. Eg hadde gløymt dei uendelege brasilianske såpeseriane dubba til spansk, og dei uttallege amerikanske seriane som velta ut av kvar einaste tv-skjerm, uansett kvar eg snudde meg. Eg hadde gløymt mitt forsøk på å lære ei klasse med 4-åringar å synge "Lille Petter Edderkopp". Eg hadde gløymt bussane som spydde ut svart røyk kvar gong dei tok laust.
'Gløymt' er kanskje ikkje det rette ordet, men det hadde iallfall gøymt seg godt. Og monge minner kom att når eg las denne bloggen, og eg hugsa godt kjensla av å vere so framand i eit land, utan å kunne språket eller dei sosiale kodane i samfunnet. Det siste er kanskje det viktigaste. Det var skummelt og spennande og ikkje alltid like lett. Sjenerte vesen passar kanskje ikkje inn i det biletet vi har av latinamerikanarane, men det kan endre seg. Det kjem berre an på korleis ein vil vere. Ein oppfører seg annleis, ein pratar om andre ting. Noko som var ei sjølvfølgje for dei kunne vere noko eg aldri hadde tenkt over. Vi hadde, lite overraskande, forskjellege meiningar om ting. Ein skulle helst ikkje seie så mykje imot foreldre eller lærarar, men det var av og til vanskeleg å la vere.
Klokka sju tysdag morgon tok eg buss til Heathrow. Det tok omtrent ein halvtime. Sekken min var igjen blytung, og handbagasja var vel strengt tatt litt større og tyngre enn det som er lov. Men alt gjekk knirkefritt, eg blei ikkje eingong stoppa i sikkerheitskontrollen. På den lille bussen til flyet vart eg sittande overfor eit eldre par frå Sunnmøre. Dei tykte det var tungvint å reise slik. Dei las namna på alle flya vi køyrde forbi. Dei tykte det skein opp igjen. Eg smilte for meg sjølv og tenkte at, kjære folk, no skal eg heim!
Etter nokre timars reise var eg framme. Vêret var som forventa - tjukkskodde og regn. Alle som er frå desse trakter veit at det er slik det ofte er. Men, til trass for litt trist vêr så ser det ut som sommaren har kome tidleg i år. Så grønt som dette brukar det ikkje å vere i mai.
Eg kom, for første gong, heim til tomt hus. Eller, katten var her sjølvsagt. Dette har resultert i mykje gitarspeling, noko som igjen fekk gammal musikkunnskap til å demre. Kvintsirkelen har eg ikkje tenkt på på lenge, og sjølv etter å ha fått han på papiret er eg ikkje heilt sikker på at han er rett. Gå Du Aldri Etter Hennar Fis(s)kestong. Cecilies F
ar B(b)anket E(b)spen, A(b)spen, D(b)essutan G(b)esspen. Eller noko i den dur. Er ikkje så vanskeleg å finne ut av, men litt hjelp frå dei som hugsar betre hadde vore fint.
Pianoet må òg brukast litt når eg er heime, sjølv om det har vorte ganske surt. Eg tvilar på at Debussy -og Grieg-stykka sitt like bra framleis, men det går an å prøve.
Men først skal eg gå rundt bygda, lukte på sumaren, og prate litt med sauene her nede.
Heim, kjære heim
fredag 22. mai 2009
Semester over, sommar byrjar
Eg har sidan sist fått meg ei tomatplante. Ho veks og kosar seg i glaskarmen min.
Og eg tenkjer eg berre sluttar der for denne gong.
Alle oppgåver er levert inn. Sola skin. Radioresepsjonistane underheld. Og eg latar som eg pakkar.
Onsdag kveld var eg i Islington, nord i London. Der var også Ane Brun.
Med akustikk som i Voldakyrkja, var Union Chapel og Ane Brun perfekt. Oppvarmarar var The Boy Who Trapped The Sun, Jennie Abrahamson, og Rebekka Karijord, og dei to siste var med som koristar etterpå.
Det minte meg om Moldejazzen. Eg håper eg får tid til festivalen i år, det høyrer liksom sommaren til.
Noko anna eg har fått sidan sist er ein 'button' frå Tate Modern:
Og eg tenkjer eg berre sluttar der for denne gong.
onsdag 13. mai 2009
Kingston
Eller The Royal Borough of Kingston-upon-Thames, som det heiter på fint.
Det er her eg bur, og slik ser det ut:
Have a lovely sunny day, dear!
Abonner på:
Innlegg (Atom)