Refleksjonar

Eg har stor skrivelyst for tida, av og til er det slik.

Eg er i ferd med å avslutte ei bachelorutdanning i politikk og internasjonale relasjonar. Desse tre åra har eg lese mykje om krig, menneskerettar, korrupsjon, makt, fridom, ymse politiske teoriar, filosofi, folkemord, intervensjonar, demokrati, FN og andre organisasjonar, og so vidare. Eg har lært mykje. Men det er ikkje mogleg å kome vekk ifrå at å studere dette gjer at ein mistar litt trua på mennesket. Sjølvsagt er der mykje bra som blir gjort, av menneske både individuelt og i grupper. Men det er likevel klart at dei fleste tinga vi har lese og lært om er negativt lada.

Akkurat no skriv eg eit essay om kvinner og born i krig, og om vi treng spesielle menneskerettsmekanismer for å beskytte denne utsatte gruppa i væpna konflikter. Eg har nettopp lese ein artikkel som heiter: "The Politics of Identity and Sexual Violence: A Review of Bosnia and Rwanda". Det er grusomme ting å lese. Fleire gongar må eg stoppe opp ei god stund før eg greier å lese vidare. Då er det vanskeleg å tenkje seg korleis det er å bli utsett for noko slikt.
Artikkelen viser korleis offera, kvinner og borna deira, blir gjort skyldige etter krigen er over. Kvinner som blir valdtekne blir "ureine", og ungane dei får som eit resultat av valdtektene er ei skam for samfunnet. Identitetane deira blir forma av samfunnet, og dei står hjelpelause på sidelinja.

Groups and individuals tend to set themselves apart in regard to certain social categories. This tendency profoundly affects their behaviour in ways that validate and perpetuate their identities. Not only do these identities create social conflict between groups, but they give rise to national identities. These national identites have geographic implications as well. Frequently, identities are grounded in territories, and nation-states evolve as a consequence.

(...)

The way governments and society, in general, represent these identities reveals a great deal about the deeply rooted assumptions being made about gender, ethnicity, and race. The discourse that surrounds the issues of rape during wartime, for example, "ethnic cleansing", "racial hygiene", "genocidal babies", perpetuates myths about identity - that it is genetically determined, that it derives from the father, that it derives from the mother, that some blood is purer than other blood, and so forth. These discursive practices frequently lead to pervasive discrimination against specific social groups, outrageous acts of violence against women, and neglect of children who are born of rape during wartime.


Katgorisering og segregering av grupper fører til ingenting godt. Og som no verdssamfunnet burde vite av erfaring: I somme tilfelle kan det ha forferdelege konsekvensar.
I årevis før folkemordet i Rwanda (april-juli 1994) som tok livet av nærare éin million menneske, brukte Hutu-regjeringa propaganda for å skape sinne og fiendtlege kjensler mot Tutsi-befolkninga i landet. Oppfordringar om drap og utrydding blei vanlegare og vanlegare på den statlege radioen. Til slutt blei det normalt. Både dette og monge andre ting gjorde folkemordet i Rwanda mogleg. Ein kan sjå tilbake på landet si historie og kolonimaktene si herjing. Ein kan sjå på økonomiske forhold på 1980-talet, og korleis den internasjonale marknaden bidrog sterkt til å svekke den skjøre balansen i Rwanda. Der er monge hensyn å ta.
Sidan kvinner framleis i mange samfunn er avhengige av menn, er dei særleg utsatte når alvorlege konflikter bryt ut. Kvinna si rolle i Rwanda var å vere kone og å føde born. Jo fleire born, desto betre. Når desse "funksjonane" blir tatt frå dei gjennom krigshandlingar er det omtrent umogleg for dei å leve "normale" liv etterpå.

Så kan ein tenke: Korleis kan nokon gjere slike ting mot andre menneske? Det er umogleg å forstå til tider. Men då er det viktig å tenkje på kvar desse menneska kjem ifrå. Unge gutar heilt ned i 7-års-alderen blir ofte kidnappa og brukt som barnesoldatar. Ein slik bakgrunn resulterarat i at ingen lærer dei kva som er rett og gale. Alt dei hugsar og veit om er krig og grusomheiter. Kven er då verkeleg dei skuldige når desse gutane, nokre år seinare, begår forferdelege handlingar?


Slike ting les eg om. Det er alltid komplisert og der er aldri éitt svar. Men er det noko eg har lært desse tre åra, så er dette det viktigaste: Alltid prøv å sjå situasjonar frå ein annan synsvinkel enn din eigen. Viss noko har skjedd, prøv å finn ut kvifor. Kvifor gjer folk som dei gjer? Kvifor tenkjer dei som dei gjer? Kva er historia deira? Kva har dei blitt fortalt gjennom oppveksten om rett og gale, om andre menneske, om respekt og rettar? Korleis var foreldra deira sine liv, og har dei i det heile tatt kjent foreldra sine nokon gong? Kva slags val har dei blitt nødd til å ta i livet? Kva moglegheiter har dei hatt?

For der er aldri eit enkelt svar.

Irrasjonell oppførsel

Verktyboksa på mitt skriveprogram har med eitt bestemt seg for å bli kjempestor. Heilt utan vidare. Den passar som regel fint oppe i høgre hjørnet, og gjer ikkje mykje av seg utan at eg trykker på ho. Men i dag har ho altså bestemt seg for å bli kjempestor. Sann er det. Når teknologien oppfører seg slik, heilt utan meining, så er det ikkje lett å begripe seg på.

For å vere ærleg så er det ikkje noko stort problem. Eller: stort er det, men eg kan takle det. Eg kan finne andre måtar å endre skrivestorleik på. Eg kan til og med skrive i kursiv om eg vil. Og so kan eg markere dei viktigaste frasene med den fargen eg vil. So det so.

Men… Kva skjer når eg må endre linjeavstand? Og det må eg rett nok ganske ofte. Svaret er: Bruke den kjempestore verktyboksa. For den verkar fint. Den er berre, som sagt, kjempestor.

Så når eg tenkjer meg om er vel dette innlegget ganske meiningslaust, og eg har ingenting å klage over. Jaja, sann kan det gå!

Eg kan godt forstå at denne bloggen (for dokke få som les den) kan verke forvirrande. Her er ikkje akkurat eit fast tema. Derav det ganske abstrakte namnet. Det er dikt og musikk og bilete og politikk om kvarandre. Når eg skriv det sann ser det ikkje så gale ut, og det er vel slik verda er også - mykje forskjelleg i ei god blanding.

Eg fylgjer godt med på det som skjer i Libya i desse dagar. Etter å ha sett meg lei på statsleiarar og FN-folk som fordømmar og kritiserar utan å gjere noko, blei eg overraska på torsdag då Tryggingsrådet godkjende militær handling mot Libya og Gaddafi sine styrker.
Det har no nett starta.

Gaddafi har vore leiar av Libya sidan 1969. Det er over fire tiår. Det seier seg sjølv, at når éin mann sitt med makta så lenge, så mistar han perspektiv etterkvart (om han i det heile tatt hadde noko frå før). Sjølvinnsikta kan vel seiast å vere minimal.

Det er først den siste tida Gaddafi har vore i rampelyset, med god grunn. Men han har, som sagt, vore aktiv lenge. Han kom til makta ved eit militærkupp i 1969. Og det hadde følgjer for fleire enn Libya sine innbyggjarar. Både Gaddafi og tidlegare president av Liberia Charles Taylor var involvert i borgarkrigen i Sierra Leone, ved å trene opp geriljastyrker. Denne konflikta var ei av dei verste på det afrikanske kontinentet i nyare tid (den varte frå 1991-2002), med omfattande og grusomme overgrep mot den sivile befolkninga. Seksual vald og barnesoldatar var vanleg. Charles Taylor har blitt framstilt for menneskerettsdomstolen i Sierra Leone og dømt der for sine handlingar. Det er første gong ein tidlegare president har blitt dømt for handlingar relatert til rekruttering og bruk av barnesoldatar i væpna konflikt. Gaddafi blei, som kjent, ikkje stilt for retten på same måte.

I tillegg til å ha supplert våpen til IRA, har Gaddafi hatt tilknyting til konflikter i Den Demokratiske Republikken Kongo og i Nord-Uganda. Han har med andre ord hatt ein finger med i spelet på fleire plan.

Med jernhand har han styrt Libya i over førti år.
Eg er, som dei fleste, ikkje spesielt glad i militære invasjonar. Men der er unntak. Eit samarbeid mellom Den Arabiske Ligaen og FN har aldri skjedd før på denne måten. Tryggingsrådet har vist at dei er i stand til å ta avgjersler (sjølv om det ikkje skjer så ofte). Korleis dette kjem til å ende er vanskeleg å seie. Men noko må gjerast. Det internasjonale samfunnet har, til sjuande og sist, eit ansvar for verdas befolkning. Når ein statsleiar so klart avviser sitt ansvar for sitt eige folk, må noko gjerast.



Eg har som ein teori om at "moderne" menneske må sette ting i boksar. Vi trur vi må kategorisere og dele inn i grupper for å forstå korleis ting heng saman. Vi har delt jorda inn i land (noko som i historisk samanheng er ganske nytt), og gitt kvart land suverenitet. Vi har laga ein verdsorganisasjon i form av FN, som er basert på denne inndelinga. Men det blir klarare og klarare at det store fokuset på suverenitet i verda i dag er problematisk. Vi har eit ansvar, men på same tid må ein respektere kvart land. Men kor longt skal den respekten gå? Og sidan kvar nasjon har sine ymse nasjonale interesser, noko som er umogleg å kome vekk ifrå, korleis skal ein kunne samarbeide om det beste for heile verdas befolkning?
Dobbeltmoralen er som oftast høg, både her og der.

Eg ser på inndelinga av land som uviktig i mitt syn av verda. Klart er vi forskjellege. Men eg kan vere mykje likare nokon frå Frankrike (til dømes), og kome betre overeins med denne personen, enn nokon frå mi eiga bygd i Noreg. Landegrensene har vi konstruert og desse linjene i landskapet er berre noko vi innbiller oss. Men denne fantasien har blitt så sterk at den skapar meir låkt enn godt. Vi kan ikkje fortsetje på denne måten. Det er berre å opne avisa og det blir klart etter eit par sider at det er på høg tid å endre noko fundamentalt.
Over tid er det kanskje mogleg. Men kvar skal ein byrja?

Väärt

Ei svensk gruppe som definitivt er verdt å sjekke ut.