Oppvarminga bestod som regel av opplesing frå boka Majas Alfabet. Der er eitt vers for kvar bokstav i alfabetet. Det første var til dømes slik (om eg hugsar rett):
Det står en ask i hagen vår,
og den er sikkert hundre år.
Det er et snilt og vennlig tre
som gjerne lar seg leke med.
Og aldri blir den sur og lei,
om det kan bli litt husk-om-hei.
Deretter tok eg fram min lille raude radio med mikrofon. At den eigentleg ikkje virka var ikkje så nøye. Så sette eg på musikkvideoen til Gustav Lorentzen sin song, "Ikke slå". Dette var høgdepunktet i førestillinga. Om det er ein song som minnar meg om barndommen, så er det denne.
Sjølv om det var ei utfordring å utføre ballettrinna til jenta på skjermen medan eg heldt mikrofonen, så gjekk det som regel bra. Eg var godt fornøgd med eigen innsats.
Songen er ei perle, og den går slik:
Det er friminutt og plutselig er skolegården full.
Noen prater, noen løper, noen lager tøys og tull.
Noen store går og spiser. Noen andre står og fniser.
Noen leter inni nesa etter gull.
Borti kroken står en flokk med nesten bare gutter i,
men i midten er en jente, hun er åtte eller ni.
Hun er sølete på jakken,
står og kikker ned i bakken
Og de nærmeste kan høre henne si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå, ikke slå.
Når det ringer ut for siste gang og alle mann har fri,
vet hun at de står og venter på et sted hun må forbi.
Hun kan se dem ved butikken, der de bøller i trafikken.
Det er ingen som kan høre henne si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå, ikke slå.
Jenta ynker seg i søvne, det er sent på natterstid
Hun har bamsen med i senga, han er kledd som politi
Mamma setter seg ved henne, stryker datteren på kinnet,
men hun gråter når hun hører barnet si:
Ikke slå, ikke slå, ikke slå, ikke slå.
Ikke slå, ikke slå, ikke slå, ikke slå.
Kvil i fred, Gustav Lorentzen. Takk for alt det gode du gjorde, og for at du berika barndomen min med song og glede.
